Emil Bernhardt

Stories from Emil Bernhardt

Lydskrift_2014_1/2_EB_Illustrasjon_4
Wittener Tage für neue Kammermusik 2014
Emil Bernhardt
Fredag, 26 September, 2014

Det tyske musikklivet, med sine tradisjoner og institusjoner, fremstår lett som imponerende sett fra den norske utkanten. Da er det ofte fascinerende hvordan bildet korrigeres, eller i hvert fall justeres, når man tar turen og kan observere forholdene på nært hold.

Emil Bernhardt
Fredag, 26 September, 2014

Det er en kjent sak at musikk foregår i tid. Men egentlig er det like selvfølgelig at den foregår i rom. Ikke bare finner enhver fremføring (og enhver lytting) nødvendigvis sted i et fysisk rom, det er også mange nivåer av hva vi kunne kalle metaforiske rom knyttet til musikkfenomenet. Vi snakker for eksempel gjerne om et fortolkningsrom, og særlig i den europeiske 50-tallsmodernismen ble det eksperimentert mye med forskjellige former for innlemmelse av det akustiske rommet i verkene. Et ferskt eksempel på nyere arbeid med rom, er gruppa Lemurs prosjekt «Critical Band». Boka deres om prosjektet blir omtalt av Erlend Hammer i dette nummeret.

Nært knyttet til modernistenes eksperimentering var utforskningen av konkrete fysiske rom, saler og haller, nybyggede konstruksjoner, ja, kort sagt ulike former for bygg. Victoria Newhouse er inne på dette i teksten under. Musikkens romlige aspekt kan derfor lett knyttes til konkrete bygg, og akustikk som fag er blitt helt avgjørende når nye konserthus skal bygges, se akustiker Magne Skåleviks artikkel om det kritikerroste Stavanger konserthus.

*

Men det er også interessant hvordan selve begrepet «bygg» opptrer i diskusjoner om musikkens form – eller «oppbygning». Man skal ikke lete lenge i beskrivelser av musikkverk – i plateomslag, programnoter el.l. – før man støter på formuleringer som «dette stykket, denne satsen eller denne frasen, er bygget opp slik og slik.»

Å sammenligne musikalsk form med en oppbygning, er imidlertid ikke uproblematisk. For hva er det egentlig bygg-metaforen viser til? Det er lett å se for seg komponistens arbeid som en byggeprosess, men er det treffende? På den annen side kan bygg-metaforen gi en forståelse av lytteakten, at den består i å forstå, eller rekonstruere, hvordan et musikkverk er «bygget opp». Men hvor presis er egentlig en slik beskrivelse, er det sånn lytting og forståelse foregår? Kanskje er det heller slik at bygg-metaforen er en slags «falsk venn» – den er umiddelbart plausibel, men leder samtidig forståelsen i en bestemt, og kanskje misvisende, retning.

*

Som et alternativ kan jeg for eksempel huske at den tyske komponisten Mathias Spahlinger ved en anledning utbrøt at «In Musik wird nichts gebaut!» – ingenting bygges i musikk. Det er ikke åpenbart hva han mente, men det er mulig å tenke seg noen muligheter.

For det første er kommentaren åpenbart historisk og kontekstuelt betinget. Spahlinger representerer en typisk senmoderne og utpreget kritisk tilnærming til musikk og komposisjon, en tilnærming der nettopp ulike etablerte former blir undersøkt kritisk, snudd opp ned, vrengt og diskutert. Et musikalsk materiale er interessant for så vidt som det utfordrer, og mer eller mindre eksplisitt, bryter med, og slik reflekterer, etablerte formkonvensjoner. Det er med andre ord ikke snakk om å organisere et materiale i (og langt mindre «inn i») en bestemt form. Det handler heller om å følge, kritisk, hvordan et materiale så å si gir sin egen form.

Kanskje har den vesentligste forskjellen fra eldre musikk å gjøre med i hvilken grad selve forholdet mellom materiale og form blir gjenstand for eksplisitt kritisk diskusjon? For selv om forholdet mellom form og materiale her nok er mindre tematisert, er det heller ikke i eldre musikk fruktbart å forstå formen som noe gitt, en struktur som gjentas, for så gang på gang å «fylles» med nytt innhold. At «ingenting bygges i musikk» blir dermed et utsagn som får gyldighet også utover den kritiske senmodernismen, som et korrektiv til hvordan vi har lett for å forstå form som en mer eller mindre planlagt akkumulasjon av hendelser.

Om vi knytter an til komponisters arbeid, vil det tilsvarende ofte være like treffende å si at en komposisjonsprosess går ut på å «bygge ned» – altså ta fra hverandre, demontere, skjære vekk osv.

Og kanskje kan også dette være en beskrivelse av lyttingen? At vi hører oss forbi, og frem til noe som ikke alltid ligger fremst i lydbildet, et element som setter de ulike formdelene i perspektiv?

*

Dette er spørsmål som kan – og bør – utvikles videre. Her har vi foreløpig nøyd oss med noen tekster om bygget, slik det forstås på den umiddelbare måten – som konkrete fysiske rom for musikkutøvelse.

Emil Bernhardt
Mandag, 24 Februar, 2014

Arbeid med tidsskrift – og kanskje særlig nokså ensomme musikktidsskrift som Lydskrift – har en tendens til å strekke seg over tid, forskyve seg, for så å ende i hektiske perioder. Grunnene kan være mange. Utgaven du nå ser på, har vi kalt nr. 4–2013, og det sier i grunnen alt. Det vil si, bortsett fra om det viktigste: innholdet.

Vi mener vi har laget en fin samling viktige artikler, tekster som kanskje ikke ville blitt trykket andre steder. Etter vår mening har de likevel stor betydning for samtidsmusikkmiljøet.

Du vil finne Astrid Kvalbeins grundige anmeldelse av Lars Petter Hagens etterhvert prisbelønte orkesterplate og en kritisk oppsummering av Henie-Onstad Kunstsenters utstilling om Arne Nordheim signert Christian Jaksjø. Sistnevnte har også vært på lydkunstfestivalen LAK i København, mens Hild Borchgrevink leverer en diskuterende rapport fra Nordiske Musikkdager 2013, i Helsinki. Undertegnede fikk med seg Ny Musikk Bergens fine produksjon av Salvatore Sciarrinos Lohengrin under festivalen Sound of Stockholm, og har dessuten hatt en lengre prat med komponistene Stefan Prins og Carola Bauckholt om forholdet mellom musikk og virkelighet.

Slike tekster vil det bli flere av i tiden som kommer. Vi kan love at et nytt nummer skal være ute om ikke så lenge, et nummer som vil ta for seg temaet BYGG. Inntil da, god lesning!

Lydskrift_2013_4_EB_Illustrasjon_5
Den tyske komponisten Carola Bauckholt er blant annet kjent for å innlemme hverdagselementer i sine komposisjoner. Belgiske Stefan Prins bruker den nye teknologien som både verktøy og språk. Her snakker de om musikk, virkelighet, teknologiens muligheter – og konsertsituasjonen, i samtale med Emil Bernhardt.
Emil Bernhardt
Mandag, 24 Februar, 2014

Emil Bernhardt: Temaet for denne samtalen, musikk og virkelighet, er naturligvis veldig stort. Men vi kan ta utgangspunkt i to hovedaspekter: Det første er spørsmålet om kommunikasjon, hvordan få musikken til å kommunisere med verden og virkeligheten der ute, med publikum osv. Det andre, og mer interessante, er hvordan forholdet mellom musikk og virkelighet etterhvert har blitt en egen kunstnerisk og estetisk utfordring. Mitt inntrykk er at mange komponister i dag er opptatt av forbindelsen til verden, og da ikke bare som en nødvendig side ved arbeidet, men heller som et forhold som er kunstnerisk og estetisk interessant i seg selv.

Lydskrift_2013_4_EB_Illustrasjon_1
Ny Musikk Bergen: Salvatore Sciarrinos Lohengrin som regiopera
Emil Bernhardt
Mandag, 24 Februar, 2014

Styrene i Ny Musikks lokalavdelinger fungerer normalt som arrangører av konserter og festivaler. Styret i Ny Musikk Bergen ville derimot gjøre en vri, og på senhøsten 2010 bestemte de seg for å ta skjeen i egen hånd. Komponist Sigurd Fischer Olsen, dramaturg og filosof Roar Sletteland og scenograf Lena Buchacz ville i samarbeid med BIT Teatergarasjen sette opp kammeroperaen Lohengrin av komponisten Salvatore Sciarrino fra 1982.

Lydskrift_2013_3_EB_Illustrasjon_1
(CD: szenen, standbilder – werke 1991–2009; diverse ensembler; edition rz, Berlin, 2013)
Emil Bernhardt
Onsdag, 11 September, 2013

Å snakke om den nye musikken i Tyskland (die neue Musik) som en tradisjon, er på et vis helligbrøde. Neue Musik, som her ikke bare betyr nylig skrevet musikk (eller samtidsmusikk), men snarere musikk som tar inn over seg og reflekterer tonalitetsbruddet i alle dets fasetter, skulle unndra seg enhver tradisjonsdannelse. Poenget var, med et uttrykk fra Hegel, å gjennomføre en bestemt negasjon av alle de hierarkiene og konvensjonene som var etablert i den tradisjonelle musikken, men samtidig – og vel og merke: uten å innsette nye. Refleksjonen over hva en konvensjon overhodet er, skulle erstatte ikke bare etablerte konvensjoner med andre, nye konvensjoner, men konvensjonen som sådan.